Har hvert på møte i Frelsesarmeen i tistærn i dag. Hvor majoren holdt talen i dag.
Det skulle være ett juble møte i dag, noe med det at det er påske og alt det der.
Hun kom inn på det med at Jesus døde for alle våre synder at det var en kjempe greie. Og det er det jo også. Men så kommer ho også inn på det at Jesus, Gud alltid er med oss i hverdagen det er jo kjempe sant. Bare at vi kanskje ikke er så fokusert på det som vi kanskje burde ikke vet jeg. Men hu kommer også inn på det at i de tunge tider i livet er da troen vår styrkes. Den der veit jeg ikke helt hvor enig jeg er i.
For gjør den det? Er det sånn at vi når livet tynger og kjipe ting skjer er det da sånn at vi søker trygghet i troen? Veit ikke helt om jeg er helt er med på den. At når live går nedover (som det desverre gjør til tider, det er en del av livets harde virkelighet), søker jeg da tilflukt i troen min, det er jeg ikke helt sikker på om jeg gjøre, jeg blir vell heller litt mer passiv og ender mer inn i en sirkel av tvil og ondes problem, om Gud finnes hvorfor skjer det da så mye vondt i verden da ???? Det der er nok ett spørsmål vi aldri helt vil komme for uten. Og jeg er nok ikke alene om å dytte troen litt til side når en har mange andre tanker og problemstillinger å arbeide med. Jeg vet ikke med dere andre der ut men jeg er nok litt der at når jeg går nedover i livets berg å dalbane så får Gud og Jesus bare vente litt.
Hva tenker du om det ???
1 comment:
jeg tror at enten så dytter man Gud litt unna,eller så klamrer man seg fast. Men jeg tror også at det er sånn at Gud er med oss selv i det vonde, og selv om vi tviler. Hørt historien om fotsporene?
Husk hvordan det var når Thomas tvilte på at JEsus var stått opp. Jesus kom ikke og sa at pga det var han dårlig kristen og fikk ikke være Guds barn. I stedet kom han og lot Thomas se, føle og tro. Kanskje vil du når du har det vanskelig, en gang få se, føle og tro?!
Post a Comment